Helt siden fylkeskommunen ble opprettet i 1975, har regionalt styringsnivå hatt dårlige kår med svak legitimitet og oppslutning både i politiske kretser og i befolkningen. Fram til nå har fylkeskommunene heller blitt fratatt og vingeklippet oppgaver og ansvar enn tilført nye. Spikeren i kista var egentlig i 2002 da drift og styring av sykehusene ble overført til staten. Siden da har forvaltningsnivået hanglet videre, og er nå redusert til en politisk konstruksjon med forbruk av enorme menneskelige og økonomiske ressurser som ikke står i forhold til svært begrensede oppgaver. Oppgaver som enkelt kunne blitt fordelt til og forvaltet av stat og primærkommuner på en mer effektiv, økonomisk og like demokratisk måte.

I disse dager pågår det politiske prosesser med formål å oppløse eller beholde Viken og de andre regiondannelser som ble etablert for få år siden av den forrige regjeringen. Disse prosessene kunne vært unngått dersom den såkalte regionreformen hadde blitt gjennomført som et resultat av forutgående analyse og utredninger om behov for å endre og korrigere oppgavedelingen mellom stat, fylkeskommune og kommune. Resultatet ble, som vi vet, kun en geografisk utvidelse av tidligere fylkeskommuner uten endring i oppgaver, og uten samordning av forvaltningsmyndigheter som lever sitt eget liv på tvers av fylkes- og kommunegrenser i form av departementer, direktorater, vegvesen, politietaten, helseregionene mv.

Mulighetene for å bli tilført nye oppgaver synes ikkeeksisterende, fordi ingen av regjeringspartiene er interessert i funksjonelle regioner, eller opptatt av endring i forvaltningsnivåer og tjenesteutøvelse.

Ap er stort sett opptatt av interne partipolitiske hensyn, hvor fare for redusert politisk makt og innflytelse på regionalt nivå, les Viken, står i fokus. Sp er nevrotisk opptatt av desentralisert styring på så små enheter som mulig, koste hva det koste vil.

Viken i dag er dysfunksjonell, og bør oppløses både i forhold til størrelse og mangel på fornuftige oppgaver. Men hvis Viken oppløses, og fylkeskommunene med Buskerud og de øvrige fylkene gjenopprettes med de samme begrensede oppgaver som tidligere, er den politiske tragedie fullkommen. Fylkeskommunen vil fortsette som et innholdsløst byråkratisk og kostbart forvaltningsnivå og møte- og debattforum for distriktspolitikere i lokaldemokratiets navn. Etter min mening er det to valg og veier vi bør forfølge i den videre beslutningsprosess. Ønsker vi et regionalt forvaltningsnivå, beholder vi Viken og de øvrige regionsammenslutninger inntil de blir reorganisert og tilført nye og viktige oppgaver og ansvarsområder, ikke minst oppgaver som i dag ligger i departementer, direktorater, helseregioner, vegvesen, politietaten og flere. Dersom dette ikke lar seg gjennomføre, bør vi erkjenne at det i et lite land som Norge ikke er behov for å administrere oss i hjel. Legg ned fylkeskommunen/regionnivået og fordel eksisterende og nye ansvars- og oppgaveområder på to nivåer, stat og kommune.