Kjærligheten og den store skuffelsen

Av
DEL

LeserbrevDen 19. desember hadde Lierposten et stort oppslag over to sider om en homofil mann som ville vies i kirken, og som fikk vite av lederen i menighetsrådet at presten av prinsipp ikke kunne vie dem. Nå var det neppe et «prinsipp» presten hadde, men en dyp personlig overbevisning basert på skriftens ord.

Det som forundrer meg er hvor stor plass dette oppslaget i Lierposten fikk. Pressen har jo en viktig funksjon ved å ta opp saker som dreier seg om urettferdighet i samfunnet, men denne saken er jo en «ikke-sak». Hvis man er medlem av en kirke som, så vidt jeg kan forstå, har vært igjennom en lang og grundig teologisk prosess der man til slutt ble enige om å være uenige og at to likeverdige syn skulle gjelde, må man ikke bli overrasket og såret om man støter på en prest som har et annet syn enn en selv. Jeg er ganske sikker på at hadde han spurt presten direkte hadde han fått en god forklaring og navnet på en rekke prester som gjerne ville foreta en slik vielse. Dette er altså ikke noe reelt problem.

Jeg forstår jo at han med en gang kunne bli skuffet og lei, men å brette ut dette i pressen virker mer som en aksjon for å «ta» presten. Det fremgår av oppslaget at han i sin tid hadde meldt seg ut av statskirken og at han meldte seg inn igjen da det ble åpnet for vielse av likekjønnede par. Han kan vel da ikke ha vært helt uvitende om at kirken har to syn?

Det er forståelig at sognepresten ikke vil svare på oppslaget. Det ville bare satt i gang en ny ørkesløs debatt. Debatten er nok avsluttet for denne gang og standpunktene er for så vidt klare. Det undrer meg forøvrig at ikke prosten eller biskopen griper ordet og forklarer at det er to gjeldende syn i Den norske kirke og at det må respekteres av begge sider.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags