Gå til sidens hovedinnhold

Liers viktige pioner i kvinneidretten

Leserbrev Dette er et debattinnlegg, skrevet av en ekstern bidragsyter. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Alle kjenner Thorleif Haug som Liers skikonge, men i anledning 8. mars og i disse mesterskapstider hvor norske jenter høster medalje etter medalje, bør Rakel Wahl fra Lier få sin hyllest, både for sportslige prestasjoner, men ikke minst for sitt foregangsarbeid for kvinneidretten. 18. mars ville Rakel fylt 100 år, hun døde i 2005.

Rakel kom fra en stor søskenflokk på 13, og vokste opp på gården Enga på Gullaug, helt på grensa mot Spikkestad. Flere av brødrene var gode skiløpere, og konkurranse med gutta var hun godt vant med.

Rakel gjorde seg markert flere år før «Jintut’n» ble et begrep. I 1950 deltok hun i sitt første renn, og allerede under OL i Oslo i 1952 fikk hun plass i troppen og tok sjetteplass på 10 km. Hun var dermed den første norske kvinne til å ta poeng under vinter-OL.

I 1951 ble det klart at kvinnelangrenn ble olympisk øvelse, under påtrykk fra Sverige og Finland. I Norge var det skepsis til dette. Finner og svensker hadde mange års forsprang når det gjaldt trening og systematisk satsing, de norske jentene satte i gang satsingen for alvor høsten 1951. Men de norske jentene leverte langt over forventning i OL i 1952. Og de hadde ingen økonomisk støtte, annet enn at de fikk mat.

Rakel Wahl høsta i perioden 1954–1961 også en rekke NM-medaljer. Det ble det to gull, og flere sølv- og bronsemedaljer.

Rakel kvalifiserte til landslagsplass også under OL i Cortina i 1956. På stafetten hadde hun beste etappetid på tredje etappe og tredje beste etappetid totalt, men laget måtte se seg snytt for medalje, og endte på fjerdeplass. Men like fullt en særdeles sterk prestasjon av Rakel fra Lier.

Pressen var nådeløs mot langrennsjentene på denne tida. De ble hengt ut for å opptre offentlig med rennende svette, og ble omtalt som lite tiltalende, og ble oppfordra til å heller delta i andre og mer grasiøse kvinneidretter. Sportsjournalister gikk så langt at de protesterte på at damene skulle delta i OL i Norge i 1952, de ville ha seg frabedt at kvinner forsøkte å konkurrere med mennene på deres områder.

70-tallet ble starten på et gjennombrudd for norsk kvinneidrett. Men i 1972 løp flere kvinner Holmenkollstafetten under mannlig dekknavn, et par av dem ble til og med stoppa av politiet og fratatt stafettpinnen. Og kvinner ble nekta å delta i Birkebeinerrennet fram til 1976. Skiskyting var ikke OL-gren for kvinner før i 1992, og så sent som i 2004 ble Annette Sagen nekta å være prøvehopper i Vikersund. Og i 2020, altså i fjor, kunne Maren Lundby takkes for å ha kjempa fram at jenter skal få hoppe i stor bakke i internasjonale mesterskap. Det sier vel alt om holdningene til de som sitter med makta i idretten, også i moderne tid. Vi har fortsatt en jobb å gjøre.

Kommentarer til denne saken