TRANBY/LIERBYEN: Og etter at aspirantene og juniorene hadde varmet opp publikum med både Tellesang og Thriller, til rungende applaus fra en fullsatt sal på Lier kulturscene, ble det ryddet plass til Hovedkorpset.

– Når alle koser seg er det lettere å prestere

Hovedkorpset er et imponerende skue, med bortimot 50 unge musikanter på podiet. Og ikke mindre imponerende er det at de klarer å få alle de ulike instrumentene til å klinge sammen, slik at det blir storslått og harmonisk musikk ut av det.

Konsertprogrammet virker å være grundig innøvd. Musikerne i Tranby skolekorps vet tydeligvis hva de driver med, og kan spille med stødig hånd og lave skuldre.

– Ja, vi kan de stykkene vi skal spille, og det gjør at vi kan ha det gøy når vi opptrer, bekrefter Hedda, Ingvar og Emilie overfor Lierposten før konserten.

– Det er utrolig bra miljø i korpset, og når alle koser seg, blir det enklere å prestere bra, sier de tre, som i tillegg til å være musikanter, også fungerer som korpstillitsvalgte.

Det innebærer at de sitter i korpsstyret og er bindeleddet mellom musikantene og de voksne.

– Vi tar opp ting som vi unge er opptatt av, blant annet valg av repertoar og sosiale sammenkomster, forklarer de, før de samler sammen instrumentene og fyker inn for å ta plass på scenen sammen med musikkvennene sine.

Elsker å spille

Hovedkorpset åpnet konserten med den nevnte salmen, som ble fremført med et snev av en kledelig «jazzy twist».

– Nå kommer en låt som korpset elsker å spille, sa fungerende dirigent, og konferansier, Tone Fossum Olsen, da hun introduserte Sir Duke – Stevie Wonders klassiske hyllest til Duke Ellington.

Og etter å ha hørt korpset spille den spretne og rytmisk intrikate soulmelodien, må vi si at Tone har sine ord i behold.

Her sto spillegleden i kulturscenetaket.

Mer swing i svingene ble det da korpset spilte blueslåta Sweet home, Chicago, før de avsluttet med en feiende marsj.

Og det er noe med korps og marsjmusikk… det har stil.

Korpsets egen Herman Støa Sannes dirigerte Kronprins Olav honnørmarsj med så mye iver og bravur at dirigentpinnen fløy veggimellom. Men det var det ingen som så.