«Jeg gråt da jeg kom på skauen og så det skamferte området»

SKAPER FØLELSER: "Det er fryktelig når det hogges snaut, og folk reagerer følelsesmessig på det, mange kjenner på et eierskap til den skogen de bor nær, og bruker som rekreasjonsområde, året rundt", skriver Tone Birgitte Bergflødt i dette innlegget.

SKAPER FØLELSER: "Det er fryktelig når det hogges snaut, og folk reagerer følelsesmessig på det, mange kjenner på et eierskap til den skogen de bor nær, og bruker som rekreasjonsområde, året rundt", skriver Tone Birgitte Bergflødt i dette innlegget. Foto:

Av
Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

LeserbrevI dag har Øystein og jeg vært på skauen. Odelsskauen min, skauen vår, som vi har det privilegium å forvalte på vår vakt her på jorda...

I 1995 ble det snauhogd et felt i skauen, grana var hogstmoden og vel så det, det var generasjonsskifte, og det skulle bygges kårbolig på gården.

Jeg gråt da jeg kom på skauen og så det skamferte området.

Helt grusomt, jeg visste ikke før da hvor knyttet jeg var til trærne som nå hadde blitt ofret til materialer til det nye huset.

Den skauen hadde vært der i hele mitt liv, og jeg elsket å gå gjennom den, opp til tømmerkoia.

Det var heldigvis mye skau igjen.

Men i 2002 skulle det igjen bygges, og et nytt felt ble merket av til hogst.

Denne gangen var det nesten verre enn forrige gang, for det var hogd helt fra veien og langs stien opp til det første feltet som ble snauhogd.

Ny sorgreaksjon, og denne gangen var det så ille at det gikk minst et par år før jeg ville dra på hytta igjen.

Området var helt snaut - bortsett fra noen store furuer som var satt igjen for å frø seg.

– Skogsdrift vil alltid sette noen spor

Da jeg endelig tok mot til meg og dro dit igjen, hadde det nettopp vært et fælt vindvær og de fleste furuene hadde falt.

De lå i kors og krok og røttene hadde tatt med seg store torvplater da de deiset overende.

Jeg må også nevne all kvisten som lå igjen og gjorde stien nesten uframkommelig.

Ikke nok med at trærne var borte, stien var også ødelagt, slik jeg oppfattet det.

Jeg ble sint på skogsmaskiner og grove mannfolk som hogg snaut uten fintfølelse og estetikk.

Virkelig.

Kunne det være nødvendig?

Hvorfor kunne de ikke hogd hvert enkelt tre nennsomt med motorsag og dra tømmeret ut med hest på snøen om vinteren slik farfar gjorde?

I dag tok jeg noen bilder av skauen slik den ser ut nå.

Trærne har nådd anselig høyde, vi passet selvsagt på at det ble plantet nye grantrær på snauhogsten.

De har vokst seg fine, og furuene fikk visst også gjort jobben sin før de veltet omkull, det er mange fine selvsådde furutrær innimellom grana og bjørkene.

Masse fin blåbærlyng har det blitt etter hogsten, det rene eldorado for den som er glad i å plukke bær.

Dessuten har vi fått utsikt!

Vi kan se helt over til andre siden av bygda, virkelig en forbedring - før så vi bare rett inn i nærmeste granlegg.

Da jeg kom opp til hytta i dag og så sauene som beita og koste seg, ble jeg glad.

Beitet har blitt bedre etter hogsten.

Det har kommet mer sollys på bakken rundt hytta, som er det siste feltet som ble hogd for et par tre år siden.

Der er det fortsatt snaut, vi har ikke plantet til noe der.

Tanken er at vi med tida, kanskje kan bygge et anneks til tømmerkoia der.

Så til saken:

Jeg har hørt foredrag (Jørgen Randers) hvor det har blitt sagt at det ikke bør hogges tømmer i det hele tatt i Norge, at den norske skogen bør vernes, som regnskogen, for å binde CO2.

Jeg har også hørt (student på Ås) at det er en vesensforskjell på tømmeret i Norge og i regnskogen.

I den norske skogen er det like mye biomasse under som over bakken.

Røttene går langt ned og trærne vokser fort.

I regnskogen vokser røttene bortover og ikke nedover, og når trærne blir hogd kommer det ikke noe opp igjen, det blir ørken, eller det dyrkes opp (soya som Norge importerer til dyrefôr) og må vannes kunstig.

Når det bygges hus i tre, bindes CO2 i huset som bygges, og så vokser det opp nye trær som binder ny CO2.

På den måten er det fornuftig å drive skogen bærekraftig, det vil si, ikke ta ut mer enn tilveksten.

Det er nok av ravinedaler og ulendt terreng i Norge hvor trær ikke blir hogd, men står til de detter ned.

Da bevares de artene som er avhengig av døde trær for overlevelse.

Det er vern i praksis.

Slik jeg forstår det, pågår det en drakamp mellom de som vil drive og de som vil verne skogen.

Bærekraftig bruk av skog er fornuftig i mine øyne, selv om jeg også har følelser knyttet til trær som hogges og landskap som maltrakteres.

Det er bare det at naturen ordner opp i dette selv, (med litt hjelp av skogeierne til planting), det gjelder bare å ha litt tålmodighet.

Jeg ser det samme når vi er på befaringer i planutvalget, det er fryktelig når det hogges snaut, og folk reagerer følelsesmessig på det, mange kjenner på et eierskap til den skogen de bor nær, og bruker som rekreasjonsområde, året rundt.

Som skogeier har jeg grått mine modige tårer, men også kjent gleden ved å se ny, frisk skog vokse til igjen, og gi nytt perspektiv og utsikt på kjøpet.

Artikkeltags