Lierdalens blå engler

EN TAKK TIL HJEMMETJENESTEN I LIER: Fra palmesus og hvite strender i Tanzania. Illustrasjon: Rachel Anne Haugen

EN TAKK TIL HJEMMETJENESTEN I LIER: Fra palmesus og hvite strender i Tanzania. Illustrasjon: Rachel Anne Haugen

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

MeningerPalmesus og hvite strender går over i et turkist hav som brytes av en azurblå linje med hvite bølgetopper lenger ute. Det er der havet slår mot revet.

Den blå linjen tar meg ut av øyeblikket og tilbake til den siste sommeren i mitt barndomshjem sammen med min far, på Oddevall.

Det var her jeg møtte alle englene i sine blå tunikaer, blå hender og føtter. Med et forsiktig bank på den låste døra, kom de inn med et vennlig hallo.

Jamboo, en smilende Masai hilser og spør om jeg har en god dag og han håper alt er bra med meg. Han er høy og tynn, og har på seg et rødrutet stoff som er festet med et belte.

I beltet er en lang kniv, en kølle av tre og en liten veske til penger og mobil festet. I hånden, en lang stav. Dette er alle masaiene her iført.

De er kveggjetere fra fjellene i Tanzania og før de gifter seg, drar noen av de unge mennene hit for å prøve å tjene litt penger på turistene.

På beina har han sandaler laget av bildekk og pyntet med perler. Han forteller meg at med sko som disse trenger man bare ett par for et helt liv, de er uslitelige!

På skulderen har han et nett med hele butikken sin som han gjerne vil vise meg.

Han plasserer alt ut på et rødt teppe mens han forteller at han heter Simba og kommer fra Kilimanjarofjellet, og jeg forteller ham at min far nesten gikk helt opp til toppen, i en alder av 65!

Simba vil gjerne selge meg noe, og sier familien hans har tredd alle perlene til armbånd og halskrager. Han fikk navnet sitt etter å ha drept en løve...

De blå englene var veldig tilstedeværende den korte stunden de var innom. De var til tjeneste, høflige, vennlige og fulle av respekt for min far og meg.

De spurte og lyttet og hjalp til med det vi trengte. De muntret oss opp og var alltid så positive og empatiske.

De var som en frisk vind som kom inn i rommet. I begynnelsen fem ganger i døgnet, så åtte, den siste uka, var de til stede hele tida.

Fjæra går mot flo, så en bris får kokospalmene til å svaie over meg. Lukten av salt hav blander seg med smaken av salte tårer.

Jeg blir rørt av tanken på disse blå englene som under et sterkt tidspress kjører rundt i Lierdalen for å hjelpe de gamle og døende så de kan være i sitt hjem, så lenge som mulig.

Med et erfarent grep tar de på seg sine blå englevinger og blå føtter - gummihansker og skotrekk - før de med et kjærlig blikk står der og spør om hvordan det går.

Bønneropene bryter gjennom suset fra revet, og her fra Zanzibar sender jeg en stor takk til alle englene i hjemmetjenesten i Lier. Takk for følge på min fars siste reise.

Det var noe med deg og meg og Afrika, ikke sant pappa?

Kjærlig hilsen Mari Kvakkestad

Artikkeltags