Fra sportsinteresse til musikksuksess

PÅ GAMLE TRAKTER. Øyvind Røsrud Gundersen var ikke sen om å gripe tak i Fender’n da han var tilbake på rockeverkstedet. Og da han fikk løfte om at den kan han få spille på om han blir med på jubileumskonserten i november, utelukker han slettes ikke det.

PÅ GAMLE TRAKTER. Øyvind Røsrud Gundersen var ikke sen om å gripe tak i Fender’n da han var tilbake på rockeverkstedet. Og da han fikk løfte om at den kan han få spille på om han blir med på jubileumskonserten i november, utelukker han slettes ikke det.

Av
Artikkelen er over 4 år gammel

I utgangspunktet var ikke Øyvind Røsrud Gundersen noen musikkgutt i det hele tatt. Men så skjedde det noe.

DEL

LIERBYEN: – Det er klart det er gøy å bli nominert til Spellemannsprisen igjen, og for meg som produsent er det jo en anerkjennelse, sier Øyvind Røsrud Gundersen.

Lørdag er to plater han har produsert nominert til Spellemannspriser; Hanne Kolstøs Stillness and panic, og Vidde med gruppa Atlanter.

Nå ble det riktig nok ikke noen spellemannspris etter lørdagens utdeling i Stavanger.

Sportsmann

Dette er tredje år på rad han er nominert, noe som i seg selv er imponerende.

Det som kanskje er mest overraskende er at det ikke var noen selvfølge at Øyvind skulle leve av musikk.

Tvert imot, ifølge ham selv.

– Nei, jeg var vel egentlig mest opptatt av sport. Spilte fotball og gikk på ski. På skolen gikk jeg idrettslinja. Var ikke musikklinjegutt i det hele tatt, ler han.

Helt uerfaren med instrumenter var han likevel ikke. Som mange andre hadde han sin tid på musikkskolen, og da var det pianotangentene han håndterte.

Audun skal fôres opp med bra musikk. I hvert fall fram til han blir gammel nok til å ikke like pappas musikk lenger. Og det håper jeg virkelig skje

Ikke nødvendigvis med glede, men i dag er han glad han i hvert fall har bakgrunn derfra.

De kule gutta

Så fikk han interesse for gitaren.

– Som mange andre begynte det med pappas gitar og Lillebjørns gitarbok. Og nå jobber jeg med dattera hans, ler Øyvind, og sikter til samarbeidet med Siri Nilsen.

Likevel var fotballen og skiene fortsatt det som fenget mest, selv etter at han oppdaget rockeverkstedet.

– Jeg begynte vel å være på rockeverkstedet for å henge med de kule gutta. Men så ble det så mye mer. Å komme hit var kjempedeilig, sier Øyvind.

Han har sunket ned i en av de godt brukte godstolene inne på rockeverkstedet. Hvor mange timer han har tilbrakt her er umulig å vite, men at det fortsatt føles som hjemme er det liten tvil om.

– Det er artig, til og med lukta er den samme ler han.

Fulgte etter

På rockeverkstedet ble Øyvind med i gruppa PinkiePop, som lenge var ett av de store lokale bandene. Men fortsatt var det ingen selvfølge at musikken skulle bli hans vei i livet. Heller ikke at han skulle ende opp i Oslo.

– Jeg skjønte vel etter hvert at jeg ikke kom til å bli fotballspiller, og så ble det musikk da jeg flyttet til Oslo, ler han.

– Det var Simen Eidsvåg, bandkompis fra PinkiePop, som flyttet til Oslo først og fikk seg jobb i Free Record Shop. Han skaffet meg jobb på samme sted, sier Øyvind, og legger til at det nye livet i Oslo var langt fra glamorøst, men han koste seg.

– Ja, jeg bodde på sofa’n til Simen, spilte dataspill og hadde det veldig bra, jeg, ler han.

I tillegg til musikken ble det også Blindern i Oslo, hvor han har studert medievitenskap. Det er lagt på hylla nå, men han har bare igjen å skrive ferdig masteroppgaven.

Begge deler, takk

Bandet Evergary ble startet, og etter hvert Do you love Melena? – det bandet som kanskje ligger nærmest hjertet for Øyvind.

– Det er et prog nerdeband. Vi kan gjøre hva vi vil, jobbe konseptuelt, dykke ned i sære ting og gjøre det uten deadline. Det er veldig deilig å kunne ha den siden hvor jeg kan fordype meg i nettopp litt spesielle nerdeting, sier han

– Samtidig er det godt med deadline og å lande et prosjekt. Det er spesielt produsentdelen av meg hvor dette fungerer godt. Jeg liker på en måte å være den som driver et prosjekt og får det i mål, forklarer han.

Bakgrunnen fra bandspilling mener han selv gjør ham til en bedre produsent, og han vil ikke velge bort noen av delene. I dag spiller han også bass i kritiker-roste Rumble in Rhodos.

Selvlært

Øyvind har ikke noen formell utdannelse innen lydteknikk, bare erfaringen av å holde på selv. I dag er han del av et slags studiokollektiv med flere andre.

– Det var ikke så stort skritt å bli produsent. Jeg har alltid likt å ta opp det jeg har gjort. Var kanskje mer opptatt av det enn livespilling, ler han.

Den første produsentjobben var for Jens Carelius, og siden har det gått slag i slag.

I den nærmeste framtid er det den nye skiva til Siri Nilsen som står på programmet. Og spille-jobber med Rumble in Rhodos og Hanne Kolstø. Og så er det nok en festivalsommer.

– Jeg liker høsten veldig godt jobbmessig. Det er mye studiotid, og det er bra. Samtidig er det sinnssykt bra å spille festivaler om sommeren, spesielt de litt mindre festivalene, som Træna-festivalen, sier han, men legger til;

– Når det gjelder det beste konsertminnet tenker jeg likevel automatisk på festivaler med masse folk. Øya var dritfett. Det å spille foran flere tusen, det kan ikke beskrives.

Nytt "band-medlem"

Mye har skjedd i livet til Øyvind det siste året, ikke minst det at det kom et nytt menneske inn i livet hans da samboeren Hanne fødte sønnen Audun i august.

Likevel er ikke endringene så store som han trodde på forhånd.

– Jeg var redd det skulle ta fra meg gleden og gløden med musikk, men det er på en måte motsatt, sier han og forklarer at fokus er nøkkelordet.

Det å skille arbeid og hjem, sier han føles veldig viktig. Selv om det sier seg selv at det blir mye musikk hjemme for sønnen.

– Audun skal fôres opp med bra musikk. I hvert fall fram til han blir gammel nok til å ikke like pappas musikk lenger. Og det håper jeg virkelig skjer, ler han.

Vender tilbake

Musikken regner han med kommer til å være hans yrke livet ut, eller «så lenge øra holder».

Og bare det å komme inn på rockeverkstedet ga ham den samme gamle følelsen i kroppen.

– Den kom krypende med en gang, gitt. Det er både bra og viktig at det fortsatt er like mye liv her som i «gamle dager». Dette er et sted ungdommen trenger, sier han.

Artikkeltags