Klosterlivet i Villa St. Hallvard

GAMMELT HUS: Anno 1905 står det over døren i det opprinnelige inngangspartiet til Villa St. Hallvard. Dagens eiere er Kristin Akasi (til venstre) og Anne Gravdal, i tillegg til Ragnar O. Hauge.

GAMMELT HUS: Anno 1905 står det over døren i det opprinnelige inngangspartiet til Villa St. Hallvard. Dagens eiere er Kristin Akasi (til venstre) og Anne Gravdal, i tillegg til Ragnar O. Hauge.

Av
Artikkelen er over 2 år gammel

Ding-dong! Søster Saskia hører bjellen nede i trappen og langt nede i den dype søvnen. Det er forstanderinnen som vekker novisene og kaller til morgenbønn i kapellet. Klokken er 05.00.

DEL

Vær hjemme selv om du er borte: Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

SYLLING: DING-DONG! Forstanderinnen er kommet opp til soveavdelingen, dormitoriet, der de ti novisene bor i sine ørsmå celler.

18 år gamle Saskia svinger bena ut på det rimfrosne gulvet og skynder seg å iføre seg fottøyet.

I bønn og meditasjon

Det er juletid og midtvinter i Sylling. Året er 1934. Nattefrosten henger gnistrende over Villa St. Hallvard. For å kunne gni søvnen ut av øynene, må Saskia først kakke hull i det tynne islaget som har lagt seg over vannet i vaskevannsfatet.

Hun tar på seg kjolen og hodeplagget, åpner døren stille og går ut i gangen. Der er det litt varmere.

Selv om kapellet ligger vegg i vegg med klosteret, må man ut i mørket og vinterkulden for å komme dit. Snøen ligger meterhøy, men det er måkt en smal sti bort til kapelldøren. Novisene får ikke lov til å løpe, men de går fort, med små skritt gjennom snøen.

Lysene på alteret er tent, den gode eimen av røkelse fyller rommet og novisene tar plass i benkene. Kirkerommet er fortsatt kjølig, til tross for lunken i vedovnen. De unge kvinnene skal stemme sitt sinn mot Gud, men Saskia klarer ikke å la vær å tenke på sine frosne tær.

Hun er sulten og gleder seg til frokosten med grøt og varm te. Hun tenker samtidig på mor og far og søsken hjemme i Nederland, som hun ikke får se til jul.

Saskia vet at det er syndig å tenke slike verdslige tanker under morgenbønnen. Hun skjønner at hun må bekjenne sine synder til pateren neste gang hun skal ta plass i skriftestolen. Men Saskia er trygg på at hennes Gud har tilgivelse for slikt, og det faller en varm ro over henne.

I novisiatet

Villa St. Hallvard er egentlig ikke et kloster, slik det gjerne kalles på folkemunne, men et novisiat. Et novisiat er en nonneskole, der unge piker - noviser – er under opplæring og forbereder seg til en fremtidig klostertilværelse.

Novisiatet i Sylling var i virksomhet mellom 1923 og 1956. Livet for novisene i Villa St. Hallvard var strengt og regulert – viet til studier, bønn og meditasjon. De skulle venne seg til å leve sine liv i fattigdom, stillhet, flid og kyskhet. De sov i bitte små celler, og de hadde ingen personlige eiendeler.

På det meste var det 15 noviser i Villa St. Hallvard.

Novisene kunne ferdes utenfor novisiat, men aldri alene, og de skulle helst ha et ærend. Novisene skulle ikke pleie omgang med lokalbefolkningen, bortsett fra når de var på besøk i forbindelse med pleie av gamle og syke. Sykepleie var en viktig del av novisenes opplæring.

Da datteren på Enger gård ble syk etter en barnefødsel, stelte novisene i Villa St. Hallvard den nyfødte hver fjerde time i seks måneder til moren ble helt frisk.

Novisene tok aldri i mot penger for sine gode gjerninger i lokalsamfunnet, men de kunne til nød ta i mot mat.

Novisene kom hovedsakelig fra Nederland, Belgia, Polen, Frankrike og Tyskland, og de fikk norskundervisning i novisiatet.
Novisene hadde et sterkt fellesskap og sosialt samvær, og fikk drive med flere fritidsaktiviteter. De kunne snakke sammen mens de vasket, laget mat eller drev med håndarbeid. Om vinteren gikk de på ski i området rundt novisiatet eller på skøyter på Holsfjorden. Hele tiden iført sine lange drakter og hvite hodeplagg.

Om sommeren kunne novisene sees i bærskogen eller på fisketur. De plukket blomster, samt løvetann til vinlegging. De var også travelt opptatt med å holde hageanlegget i orden. De dyrket både grønnsaker, blomster og urter, og det fortelles at sommerstid kunne folk i Sylling kjenne en intens og eksotisk duft av urter fra Villa St. Hallvard.

I 1941 var osloavisen Morgenposten på besøk, og journalisten kunne melde at «samtidig som arbeidet utføres, hersker der allikevel en fredfylt stemning over hele eiendommen».

Novisene fikk også lov til å gå på kino, men bare på filmer som pateren fant oppbyggende. Rene underholdningsfilmer var altså bannlyst.

Sigrid Undset på besøk

I juni 1928 var det en spesiell hendelse i Villa St. Hallvard. Da arrangerte Mariakongregasjonen en såkalt «Retret» i villaen i Sylling – en ukes tilbaketrekking fra det vanlige liv. «32 forventningsfulde og straalende Mariabarn hadde en uforglemmelig oplevelse» kan vi lese i referatet fra Retreten.

Sigrid Undset deltok også på Retreten, like før hun mottok nobelprisen i litteratur for sitt forfatterskap. Og det faktum at den store forfatteren deltok «øket yterligere den glæde vi følte over opholdet i Sylling».

Undset holdt et gripende foredrag om Margaret Clitterto, som led martyrdøden i England på 1600-tallet.

«Der var ikke mange tørre øine efter det foredrag», står det å lese.

Pater Leo

Mellom 1938 og 1955 var Pater Leo Van Eekeren rektor ved novisiatet. Han var en mild og sosial mann, som gjorde seg sterkt bemerket ved å sykle rundt i Sylling i sin brune munkekutte med tau rundt livet, iført sandaler og en liten hatt. Han inviterte folk til møter og Gudstjenester i kapellet, og folk kom.

Pater Leo likte å snakke med folk, særlig med ungdom. Og han syklet rundt – den siste tiden gikk han for øvrig til anskaffelse av en liten «knallert» – og festet plakater med gudsord på stolpene. Der kunne det for eksempel stå «Vær radikalt. Lev enkel.» – på paterens noe haltende norsk.

Pater Leo var god venn med og ofte på besøk hos sogneprest Østby i Sylling. De to hadde blant annet vinsmakingsaftener.

Husets historie

Johannes Olav Baptiste Fallize var katolsk misjonsbiskop i Norge ved forrige århundreskifte.

I 1904 kjøpte han den ti mål store tomten ved Enger i Sylling for 1200 kroner, og bygde villaen som et sommerhus og møtested for katolikker. Villaen ble viet til St. Hallvard.

I 1914 sto kapellet ferdig, reist med midler gitt av norske katolikker.

I 1923 fikk St. Fransiskussøstrene overta eiendommen og opprettet novisiatet. Søstrene har tatt sitt navn etter St. Franxaver, og er den eneste søsterkongregasjonen som er opprettet i Norge etter reformasjonen.

I 1925 ble villaen utvidet med egen skolefløy, arbeidsværelser og soverom. I hageanlegget ble det anlagt en Via Dolorosa, der flere «stasjoner» skulle minne de vandrende om Jesu tunge vei til korsfestelsen.

Novisiatet ble avviklet i 1956. Grunnen til avviklingen var den stadig synkende interessen for nonnetjeneste blant unge kvinner. Den siste Gudstjenesten i kapellet ble holdt 31. mai 1957.

Villa St. Hallvard sto deretter ubenyttet i ti år. I 1968 ble kapellet avvigslet. Huset ble overtatt av Skaar og benyttet som tjenesteboliger for ansatte ved Skaar sykehjem.

Dagens eiere kjøpte Villa St. Hallvard i 1987. Kunstner Ragnar O. Hauge, produsent Kristin Akasi og kunstformidler Anne Gravdal bygget huset om til bolig, atelier og verksted.

De tre, sammen med Ragnars datter Iselin, holder kapellet i stand, og med jevne mellomrom arrangeres kunstutstillinger, foredrag, konserter og forestillinger.

Og selv om novisiatet ble avviklet for over 50 år siden, får Villa St. Hallvard fortsatt besøk av katolikker, som fortsatt kjenner en tilknytning til stedet.

Stemningsfullt rom

Anne Gravdal ønsker lokalavisa velkommen og viser rundt i kapellet. Høytidelig gregoriansk musikk smyger seg ut i rommet.

– I sommerhalvåret leier vi ut kirken til vielser. Kapellet er formelt godkjent av biskopen i Tunsberg som vigselssted, og vi tar i mot grupper til omvisninger, sier Anne, som forteller at samtlige som besøker det vakre kirkerommet blir fascinert og berørt av den helt spesielle atmosfæren.

– Vi ser det tydelig på alle besøkende – gamle som unge. Her inne er det enkelt å falle til ro. Den kommer av seg selv straks man setter foten innenfor, sier hun.

Og det er en besnærende tanke at akkurat her ble det forrettet midnattsmesse for 100 år siden. Og her satt Saskia i bønn og meditasjon - langt hjemmefra - som flere noviser med henne. Her søkte hun sin Gud, frøs på sine tær og savnet sine nærmeste.

Artikkeltags