Konsensus- samfunnet

Pål A. Næss er redaktør i Lierposten.

Pål A. Næss er redaktør i Lierposten.

Av
Artikkelen er over 9 år gammel

Lier er ikke bare "Grønne Lier". Det er også "Snille Lier". I det minste politisk.

DEL

Det er i hvert fall i særs liten grad lokalpolitiske og samfunnsmessige problemstillinger løftes ut i det offentlig rom (les; media) for debatt. Og derigjennom skaper rom for politikere og andre som tør å engasjere og provosere.

Det ligger i politikkens vesen å løfte saker fram til debatt. Kjøre utspill, skape debatt med temperatur, la politiske motstandere og "folk flest" engasjere seg.

Det er vi dårlige på i Lier.
I stedet tas debatten på de respektive partiers gruppemøter, på egne politiske møter, folkemøter eller på butikken.
Det er fra denne plattformen det skapes det flere politikere omtaler som "gode løsninger for Lier-samfunnet".
Men det er uten at Lier-samfunnet, representert ved "folk flest", får anledning til å delta.

I Lier diskuteres det fram til "gode løsninger" i det stille, og så kan roen senke seg.
Et konsensusprinsipp der den kollektive oppfatningen blant de tilstedeværende blir den gjeldende.
Og den som er imot holder munn.

Det behøver ikke være negativt.
Tvert imot er det mange som mener det er positivt at det politiske klimaet i Lier er så godt at vi slipper unna hete debatter og tøffe meningsutvekslinger i det offentlige rom.
At samfunnet er tjent med beslutningstakere som ikke lar et politisk ståsted være i veien for en tilsynelatende fornuftig beslutning.

På den annen side er det viktig ikke å glemme at størst mulig åpenhet også er den beste garantisten for et godt og sunt lokaldemokrati.

Nå kan helt sikkert media (les: Lierposten) ta sin del av ansvaret, med den konsekvens at salven fra denne lederskribentens hånd ender i en rekyl etterfulgt av spørsmålet:
Hva gjør Lierposten for å oppfylle sitt samfunnsansvar som en kritisk og undersøkende presse?
Og i hvilken grad setter avisen den politiske dagsordenen og maner til debatt?

Spørsmålsstillingen er absolutt betimelig, men fritar ikke andre for ansvar.
Og den offentlige debatt tjener ingenting på at to sentrale parter i et slikt spørsmål blir sittende og peke nese til hverandre.

Det er det bare én part som taper på: Kommunens innbyggere.

Artikkeltags