Ulikhetens pris

Av
Artikkelen er over 8 år gammel

Det er ikke meningen å kritisere dem som har det bra, men å sette søkelyset på det som ikke er så bra.

DEL

Det betyr å rette søkelyset mot alle de merkelige konsekvenser som utvikler seg når mindre beslutninger skal settes sammen i det store bildet.

Som tidligere omtalt på lederplass er det et stort paradoks at bussholdeplassene utenfor omsorgsboliger - og andre boområder tilpasset eldre - ikke har benker og leskur, mens det for eksempel står et splitter nytt ved nye Høvik skole.

Dette er bare ett eksempel på at enkelte mindre vedtak til sammen framstår som litt underlige når man ser dem med et helikopterblikk.

Like paradoksalt, og langt mer alvorlig, er det at det ikke er ryddet opp i trafikkforholdene på Lierskogen.

Sett utenfra er det merkelig at det skal være mulig å måle og male opp en fotgjengerovergang på Heggtoppen - for så å fjerne den, når det ikke er mulig å få til en skikkelig overgang for barn og voksne på Lierskogen.

Det er også merkelig at det anlegges gang- og sykkelveier på områder der de knapt er i bruk, når det på godt brukte veier ikke skal være mulig å anlegge tilsvarende.

Vi tenker i første rekke på Lierskogen, men også på det vi gjerne omtaler som nederste delen av Vestsideveien - forbi Eikenga. Begge steder er det barn og voksne som utsetter seg for fare når de må balansere på en veiskulder - eller et ubrøytet fortau - mens tungtrafikken dundrer forbi.

Trafikkforholdene på Lierskogen har vært en gjenganger, uten at det er fattet beslutninger som gagner lokalsamfunnet. Det har heller ikke skjedd noe nederst i Vestsideveien.

Slik bør det ikke være når vi ser at både barn og unge beveger seg langs trafikkfarlige veier med livet og helsa som innsats.

Sikre skoleveier er i hvert fall noe som burde vært prioritert av storsamfunnet.

Artikkeltags