Hvor går grensen?

Av
Artikkelen er over 7 år gammel

UDIs planer om Norges største asylmottak på Lierskogen har slått ned som en bombe. Ikke bare i lokalmiljøet, men også i det politiske miljø, der kritikken mot saksbehandlingen har vært sterk.

DEL

Sentrale politikere kaller det statlig arroganse. Det er for øvrig de samme ord som ble brukt som tittel på lederen i Lierposten 18. august 2010. Temaet var mottaket på Lierskogen, og problemstillingen den samme: De statlige myndigheter turer fram akkurat som det passer dem, og kritikk og innspill preller av som vannet på gåsa.

De siste dagers utvikling viser at beslutninger og prosesser foregår så langt inn i de lukkede rom, og på en slik måte, at det er en fare for demokratiet.
Derfor handler det ikke om partipolitikk, men om systemkritikk. Dessverre er det en type debatt som de store politiske miljøer ikke evner å ta.

Kritikken mot beslutningsprosessen og planene på Lierskogen går på to plan.

For det første handler det om en berettiget lokal frykt for hva som skjer i nabolaget.

På den annen side handler også om mangel på informasjon, og et ikke-eksisterende samarbeid mellom lokalsamfunnet og statlige myndigheter.

Det siste er en forutsetning for å finne en løsning på det første.

Derfor er det så kritikkverdig at det trolig kun er UDI som ikke har forstått forskjellen. Når statssekretær Pål Lønseth overfor Drammens Tidende formulerer seg som om kritikken kun handler om frykt for asylmottak, viser det bare at han skremmende nok ikke evner å se disse sammenhenger.

Helt siden oppstarten av mottaket i 2002 har lokalmiljøet etterlyst bedre informasjon og tiltak for å sikre en opplevd trygghet. Like lenge har de statlige myndigheter ignorert kravet.

Da nytter det ikke at statsråden med ett kommer på banen og krever forbedring. Når beslutningstakere ikke har fattet det poenget i løpet av ni år, bør de finne seg noe annet å gjøre.

Hadde noe tilsvarende foregått i det private næringsliv, ville det ha skjedd for lengst.

Artikkeltags