Lenge har det vært stillhet fra grunneiers side. Men denne konflikten som har vart i mange år, og som ikke har noe med driften og hensikten til det som skulle være Haugstua, tar nå helt av.

Vi ønsket ikke at denne konflikten skulle fortsette og vi ønsket å starte på nytt med blanke ark. Men sånn har det ikke blitt, og nå kjenner jeg et behov for å fortelle dere om hva dere egentlig krangler om. Hva dere egentlig bryter dere inn i, hva dere egentlig tror at dere har alle rettigheter til å styre, og hva dere egentlig skriver negative saker om i media.

Det er min pappas drøm.

Min pappa som i mange år kjempet mot alvorlig sykdom, men som allikevel stod på for å skape et fellesskap fylt med glede og sosiale aktiviteter i vakker natur. Pappa ønsket at flere skulle få nyte Årkvisla som han hadde gjort, og at flere skulle ta turen opp til dette bortgjemte idylliske landlige området.

Det var derfor med stjerner i øynene han stolt kunne fortelle oss i familien at nå hadde han signert en bruksrettsavtale med noen som kalte seg «Skikongens Venner». Sammen med denne gjengen skulle de forme om den gamle stua (eller barndomshjemmet til Thorleif Haug), til et museum og minnesmerke.

Dette var i 2016.

Det ble noen år med mange dugnadstimer styrt av engasjerte, flinke og hjelpsomme arbeidsjern. Det er ikke tvil om at både pappa og vi som nå er grunneier er utrolig takknemlig og glade for det som har blitt gjort rundt Haugstua.

Men etter litt tid ble det uroligheter i den lille gjengen, og uroligheter ble til konflikter. Konflikter om hvordan det skulle være der oppe, og konflikter som førte til at pappa ofte ble overkjørt. Samtidig med økende konflikter ble også pappa mer preget av sykdom, noe som var å forvente siden han hadde ett progrediere og alvorlig sykdomsbilde.

Pappa klarte ikke holde seg oppdatert, og vi i familien var mer opptatt av hans helse enn hva som foregikk ute på Haugstua. Derfor er nok mye oversett av oss som grunneiere. MEN det vi fikk med oss var at pappas drøm om dette fellesskapet var fullstendig ødelagt.

Og verre skulle det bli. Da pappa døde brått, men ikke uventet, måtte jeg og mine to søsken ta stilling til alt som var igjen etter mamma og pappa. Til info tapte mamma kampen mot kreft i 2020, så jeg og mine søsken hadde mye som måtte ordnes da pappa også gikk bort. Det er naturlig at man prioriterer og fordeler det som må gjøres i en slik situasjonen, og dermed havnet videre utvikling av Haugstua lenger ned, i tillegg til at jeg overtok pappas plass i arbeidet.

Det eneste vi visste var at sånn som det hadde vært de siste årene var uaktuelt at skulle fortsette. Noe måtte gjøres, og noe ble gjort. Kanskje ikke slik alle ønsket, men for oss som satt igjen uten pappa ble det viktigere enn noen gang å snu konflikten - eller rett og slett avslutte konflikten.

Det er mange som er sinte, frustrerte og lei seg for hvordan konflikten ble avsluttet på, og derfor skal jeg forklare litt så kanskje dere som er så sinte kan tenke igjennom litt før dere handler. I underkant av to uker etter pappas dødsfall får jeg min første (av mange mail) fra ett medlem i SKV, der vedkommende ønsker å diskutere fremtiden til Haugstua/SKV.

Når jeg leser denne mailen, ligger jeg i fosterstilling i pappas dialyseseng med alle hans klær rundt meg. Tårene renner og sorgen river i stykker hjertet mitt. Jeg klarer ikke forholde meg til Haugstua eller SKV, og tar derfor kontakt med de to som har stilt opp for pappa i lang tid, både på privat men også når det gjelder Haugstua - nemlig Marius Morin og Inge Areklett.

Hos de fikk jeg støtte, støtte til å få lov til å sørge over pappa og ikke forholde meg til det som nå er i ferd med å utvikle seg rundt Haugstua.

Det fortsetter å renne inn med mail, meldinger og telefoner. Jeg får telefoner av private bekjentskap som har blitt oppfordret til å ringe på vegne av SKV. Det går så langt at til og med min onkel blir oppringt for å høre om han fortsatt har noe eierskap i denne tomten.

Jeg er på randen til sammenbrudd, men heldigvis står Marius og Inge foran meg og tar i mot alt som kom. Vi som grunneiere er ikke lenger i tvil om at vi må avslutte dette forholdet, for å få fred.

Haugstua har nå blitt en brikke i ett spill, men dere glemmer at for meg og mine søsken er Haugstua et sted vi kan minnes pappa. For oss symboliserer ikke Haugstua «den som vant kampen». Haugstua symboliserer pappas drivkraft og evnen til å «aldri gi seg».

De som kjente pappa godt visste at han fikk dødsdommen for mange år siden. Likevel valgte han å satse på en fremtid der Haugstua skulle være en møteplass for befolkningen- med glede og positivitet for naturen rundt.

Vi ønsker ikke kaste vekk folk, men vi er vel alle enige om at Haugstua fortjener en ny start med blanke ark?

Derfor ble avtalen terminert, og etter det grunneier oppfatter ble denne godkjent av styret i SKV. Konflikten internt i SKV må ordnes opp uten mer innblanding fra alle kanter.

Vi ønsker og håper for en bedre fremtid for Haugstua – og det selvfølgelig med alle engasjerte. Men det negative og konflikten må fjernes.