«Hva er det med Lier kommune som tar opp en sak som er grundig prosessert og demokratisk avsluttet?»

Tone Birgitte Bergflødt (Sp)

Tone Birgitte Bergflødt (Sp)

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.«Hva er det med Lier kommune som tar opp en sak som er grundig prosessert og demokratisk avsluttet?»

Spørsmålet kom til meg privat på «messenger», ikke offentlig på Facebook. Etter 4 år som medlem i planutvalget i Lier kommune har jeg gjort meg noen tanker om hvordan slikt kan skje.

Når planutvalget, (nå utvalget for miljø og plan) får en sak til behandling, er det kutyme å kun behandle det vi blir forelagt, på detaljnivå. Det vil si, vi blir forventet å se tiltaket isolert fra helheten, og skal for all del ikke tenke et eventuelt neste skritt utover det tiltakshaver har gitt oss av informasjon. Jeg er nok selv en person som har for vane å tenke både ett og to skritt framover, og finner det iblant begrensende å forholde meg til den rådende kultur i utvalget.

Noen ganger lurer jeg på om det er saksbehandlere vi politikere forventes å være?

Som lokalpolitiker vil man gjerne være med å gjøre en forskjell i bygda – og jeg var selv glad da vi så ut til å klare det ved forrige behandling av Stena/Lyngås-saken. Med over 3000 underskrifter og stort engasjement fra lokalbefolkningen, hvor de sa fra høyt og tydelig at dette vil vi ikke ha, er det mer enn merkelig at kommunen tillater at saken nå kommer opp igjen, som troll av eske, eller «Fugl Fønix har gjenoppstått fra de døde», som Per Kristian Solevåg skriver i sitt debattinnlegg i Lierposten 1. juni. «Flertallet spiller russisk rulett med Lierelva», var Harald Buttedahl tidlig ute med å hevde, og Kaja Kværner gjentok metaforen i sitt innlegg «Etablering av avfallsselskap er å spille russisk rulett med Lierelva». Stig Jarnes spør seg «hvem som setter seg til bords og insisterer på at denne kaken er god» … Colin Wiborg sier «Nei til mer tungtrafikk over Kirkelinna», og Inger Birkeland spør i et åpent brev til oss folkevalgte: «Hva er det dere ikke forteller oss i Stena Recycling/Lyngås-saken?»

Ja, si det?

Jeg har altså blitt «arrestert» for å tenke flere skritt fram noen ganger, fordi jeg også har sagt høyt hva jeg ser. -Slik gjør vi ikke, har jeg fått høre, her behandler vi det vi blir spurt om. Alt «utenomsnakk» blir sett på som spekulativt, og slått hardt ned på. Greit og ryddig nok det, i de fleste saker.

At vi politikere på denne måten faktisk kan virke noe naive, gjør at tiltakshavere kan «pynte brura» gang på gang, og tilpasse ut fra de innvendingene som kommer i høringsprosessen. Da blir det verre og verre for oss å si nei, og til slutt får tiltakshaver til det de vil, selv om det i utgangspunktet var et tiltak som ingen egentlig ville ha.

Alle kan spise en elefant, bare den er delt opp i passe biter og man holder på lenge nok …

I denne konkrete saken, Stena Recycling på Lyngås, var det en prinsippavklaring som var oppe til behandling i utvalget for miljø og plan nylig. Det ble også presisert av ordfører i et intervju på radio. Det hun sa, forsto jeg som at det ikke spilte noen rolle om det ble et positivt vedtak nå, fordi prosessen hadde kommet så kort.

Der er jeg ved min hovedinnvending mot saksbehandlingen i denne saken og andre: Når noen ber om en prinsippavklaring til et tiltak som vi antar vil utarte til noe vi ikke vil ha (her et avfallsanlegg plassert i hjertet i bygda), hvorfor sier vi da ja for kanskje siden å snu, og si nei?

Det er å holde utbygger for narr, det koster mange penger å utrede og detaljplanlegge slike store tiltak. All den vinglingen fram og tilbake hos politikerne gjør at utbyggere ikke kan stole på det som blir sagt. Slikt kan føre til politikerforakt. At folks engasjement og underskrifter ses bort fra, er enda verre, og bidrar til å undergrave folkestyret/demokratiet som sådan. Det folkelige engasjementet var massivt forrige gang, det er synd å måtte be om samme innsats nå igjen. Flere spør hva i all verden som har skjedd, vi har jo sagt klart ifra at dette vil vi ikke ha! Til det kan jeg bare svare: Si det igjen, enda høyere!

Så over til været:

«Meteorologen med nedslående beskjed: Lavtrykkene danser rundt de neste dagene». Denne overskriften leste jeg i Nettavisen den 5. juni.

For oss som dyrker jorda, er det slett ingen nedslående beskjed å få regn etter en lang periode med sol og varme, hvor kunstig vanning har vært avgjørende for alt som er plantet.

Med regnet får vi pause noen dager fra den intense sola, plantene får ro til å sette rot, og vi kan la vannslangen og sprederne hvile.

Vannet vi vanner plantene med kommer fra Lierelva. Maten vi produserer i Lier består så å si av elvevann omdannet til kål, agurker, salat, og alt annet som dyrkes i grønne Lier.

Alt som truer elva, truer matproduksjonen. Uten vann fra elva, ingen mat.

Så enkelt. Derfor er vi som dyrker mat like redde for alt som truer vannforsyningen, som folk er for at huset deres skal brenne, at de skal miste jobben, eller at livsgrunnlaget deres skal bli borte på en eller annen måte.

At avfallsanlegget på Lyngås nå framstår som en vakkert pyntet brud, egnet til å framkalle tårer i øyekroken på en ventende brudgom og tilhørende gjester, endrer ikke det faktum at avfall i mengder skal fraktes til og fra anlegget over Kirkelinna og langs Ringeriksveien for sortering og omlessing, bil på bil i skytteltrafikk time etter time, dag etter dag, uke etter uke, måned etter måned, år etter år i overskuelig framtid.

Gjenvinning er en næring i vekst. Hvor stort ser man for seg at dette anlegget skal bli?

Skal utvalget for miljø og plan fortsette å behandle de store prosjektene bit for bit også i fortsettelsen, uten tanke for det store bildet?

Hvis svaret på det er ja, har vi kanskje også svaret på spørsmålet som ble stilt meg på messenger.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags