Jeg møtte som publikum til årets første zoom-møte i Landbruksutvalget den 25.01.22. Grunnen var at jeg ville følge med på konsesjonssøknaden på gården i Vestsideveien 130, som kommunedirektøren hadde innstilt negativt på. I publikums kvarter fikk vi høre en fortvilet selger, han hadde solgt gården til 8.800.000, 200.000 under takst i november 2021, i den tro at alt var i sin skjønneste orden. Men den gang ei.

  • Konsesjonsloven: Gårder som selges for over 3.500.000, er over 100 dekar eller har over 35 dekar fulldyrka og overflatedyrka jord er underlagt konsesjonsplikt. Har eiendommen over 35 dekar fulldyrka jord, er det også priskontroll på eiendommen.

Det skulle selger snart få merke konsekvensen av. Landbrukskontoret ved landbrukssjef Gry Løberg vurderte gården til å være verd 6.300.000, altså 2.700.000 mindre enn takstmannens vurdering. Selger, som solgte gården i forbindelse med skilsmisse, ble med dette satt i en umulig situasjon, i og med de allerede hadde skaffet seg nye boliger. Deres privatøkonomi ville med dette blir fullstendig rasert, og han sa også at de gjennom 20 år har hatt banklån basert på takster satt av autoriserte takstmenn, på nivå med salgstakst.

Hvem kan leve med at verdien på gården deres med et pennestrøk ble redusert med 20-30 prosent over natta? Og hva med sikkerheten for banklån?

Når en bonde selger en gård, selger han også et livsverk, ofte et stort arbeid han har lagt sjela si i over mange år. Et gårdssalg er for de fleste en stor livsendring. Å selge en slektsgård kan fortone seg som et nederlag, og man kan føle på sorg, skam og skyld overfor øvrig familie over å være den som bryter lange slektslinjer og tradisjoner. Gården er ofte et samlingssted for storfamilien, og det er mange som har tilknytning til stedet. Den som selger, må også bære øvrig families sorg og skuffelse over å miste stedet sitt.

På møtet ble jeg glad over fellesforslaget fra Høyre, KrF, Frp og Venstre, tilsluttet av MDG, som fikk flest stemmer, og ble vedtatt. Det betyr at selger får beholde kjøpesummen, og kjøper får konsesjon og kan sette i gang med gårdsdrifta.

Jeg ble desto mer overrasket da jeg så at leder i Landbruksutvalget og Senterpartiets representant Kaja Kværner, sammen med Ap og SV, stemte for kommunedirektørens forslag til vedtak, det vil si, avslag på konsesjonssøknaden, og medfølgende prisavslag.

Jeg bestemte meg før møtet, at det for meg skulle være utslagsgivende hvordan stemmegivningen i denne saken ble, om jeg skulle fortsette mitt medlemskap i Senterpartiet eller ikke.

Å være medlem i samme parti som lederen i Landbruksutvalget har aldri vært et problem, før nå. Når hun, ved å stemme som hun gjorde, gikk inn for å selge to gårder på «billigsalg», med de økonomiske tap og personlige konsekvenser det ville få, kunne jeg ikke stille meg bak det.

En av grunnene til at jeg har funnet meg til rette som medlem og folkevalgt i Senterpartiet de siste åra, er at vi, som Senterpartister, får beholde vår autonomi, at vi gis rom for å stemme ut fra egen vurdering. Det vil si at partipisken sjelden er i bruk når vi skal avgi vår stemme i saker. Stort sett er vi jo samstemte, men det er stor takhøyde for individualitet. Som bonde og næringsdrivende selv, har jeg stort sett følt meg mest hjemme i den borgerlige fløya av partiet, og har også, som oftest stemt i tråd med det.

#bondeopprøret har vist at bønder generelt ikke får nok betalt for det de produserer på gården, og at innsatsfaktorene som strøm, diesel og kraftfor stadig når nye høyder, og gjør marginene umulige å leve med, og av. Når verdien på selve gården ved salg ut av familien i tillegg skal holdes kunstig nede av myndighetene, skaper det en uholdbar situasjon for veldig mange bønder. De er frarøvet muligheten til å tjene penger enten de blir eller drar fra gården.

Vårt gårdssalg har vært omtalt i Lierposten før, og som selger kjenner jeg på kroppen hva en så stor livsforandring medfører av sorg og tvil før beslutningen tas, og den tøffe prosessen mot å undertegne en endelig salgskontrakt. Det har blitt mange «vargtimer» og uro knyttet til dette.

Hva blir taksten, vil noen by det vi må ha, hvor skal vi bo, hva skal vi gjøre?

Et salg av slektsgården skaper eksistensielle spørsmål for bønder. De hadde kanskje trengt å bli møtt av forståelsesfulle mennesker på landbrukskontorene, heller enn av en streng og regelbunden kontrollinstans som bare leter etter feil.

Bønder som selger til andre enn egne barn, må kjøpe nytt sted å bo i det samme markedet som alle andre.

Hvordan kan det da forsvares at gårdene vi har nedlagt så mye arbeid på, av myndighetene, skal vurderes så lavt som mulig?

Svaret er av hensyn til de som selger til egne barn. For at odelsbarnet skal ha råd til å overta, settes landbrukstaksten så lavt som mulig. Ved odelsoverdragelse kommer imidlertid ordninger som åsetestakst og odelsregler inn i bildet. Det er også tross alt foreldrene som får pengene, som barna igjen arver i neste omgang. Foreldrene blir ofte kårfolk og bor gratis resten av livet. Den fordelen blir også trukket fra på kjøpesummen. De fleste som overdrar til egne barn, vil jeg tro finner gode, kreative løsninger på dette.

Det er stor forskjell på å selge gård til egne barn og i et fritt marked, både følelsesmessig og økonomisk, så det er sagt. Og det er de gårdene som selges ut av slekta jeg snakker om her, og som også gjelder meg selv.

Det sies at man skal kunne leve av jorda, og ellers det som er av inntektsgrunnlag på gården. Som bønder har vi mange fordeler. Vi bor fritt og fint, har ofte store hus og hager, og god boltreplass rundt oss, og mulighet for både inntektsbringende jobb innen landbruket, og annen kreativ utfoldelse. Alt er vel og bra, helt til man nærmer seg pensjonsalder. Å holde en gård i drift koster mye penger. Mye er kun utgifter, som vei, vann og avløp, fiber, som vi har måttet streve med å få på plass, til høye priser.

Vi har valgt tradisjonell gårdsdrift med ammekyr og grasproduksjon, og en landbruk-pluss- del med kurslokaler og overnattingsrom i ombygde driftsbygninger. Vertsgården har blitt hovedinntektskilden, og dyreholdet og graset har gitt mat, og en fin ramme rundt gården, samtidig som jorda har blitt holdt godt i hevd av gårdeier, en dreven og kunnskapsrik bonde og agronom.

Bønder er ofte fåmælte og arbeidsomme. Jeg kjenner mange av det slaget, er også gift med en. Det vil også si at de biter tenna sammen og jobber på, heller enn å be om hjelp når det røyner på. Jeg oppfatter det som at myndighetene utnytter dette, at bonden er stolt og taus, at han ikke tar igjen når han blir nedlatende og urettferdig behandlet.

Jeg er så lei av å se på det som skjer i bondenæringa, at bonden blir trengt mer og mer opp i et hjørne økonomisk, og dermed blir mer og mer avhengig av overføringer fra staten.

Jeg sier nå fra så høyt jeg kan, fordi jeg før jul ba om fritak fra alle politiske verv, og nå også benytter denne anledning til å frigjøre meg helt, ved å melde meg ut av partiet.

I Lier mener Landbrukskontoret, Sp, Ap og SV, vist ved de to sakene i overnevnte møte, at bonden ikke skal få betalt etter takst uført av autorisert takstmann for selve gården, når de må gå til det store, alvorlige skritt det er å selge den ut av familien.

Jeg kan ikke være medlem i et parti som ønsker at bønder i bygda jeg bor i skal holdes nede økonomisk.

I Lier koster en enebolig på Tranby det samme som en gård tilsvarende den i Vestsideveien 130. Å tro at man skal kunne leve av det man kan produsere på jorda som hører til, er utopi. Den siste bonden jeg vet om på Egge som levde av det han produserte på gården sin, drev det man kalte mangesysleri. Han dyrka det han kunne på gården, kjøpte fra andre bønder i tillegg, og reiste på torvet på Økern hver dag grytidlig om morgenen og solgte. Min mormor kjørte lastebil fra Lier til Økern med epler på 1920-tallet. Ei dame jeg husker godt sykla med eplekasser i ei lita vogn og solgte på Bragernes Torg. Er det slik nostalgi man vil tilbake til?

Hva ville konsekvensen for norsk landbruk bli om prisene på gårder skulle reduseres med 20-30 prosent over natta, som vi så eksempel på her?

Med tredoble strømpriser, og stive priser på alle andre innsatsfaktorer er bonden allerede presset til det ytterste. Om taksten på gården hans i tillegg skal reduseres som vi så her, har han ikke mulighet til å komme seg ut av knipa ved salg heller.

Hva tenker myndighetene på? Er målet deres at landbruket skal underlegges staten fullstendig?

Hvordan skulle bankene ha sikkerhet for lånene sine om taksten på gården ble redusert etter kommunens vurderinger, etter gamle priser og uten skjønn og befaring, som i dette tilfellet?

Det ble sagt på møtet at man som selger bør kontakte kommunen før et salg. Etter forestillingen jeg var vitne til, vil jeg på det sterkeste fraråde enhver bonde som tenker på å selge å søke råd der, for da mister du tvert 20-30 % av gårdens verdi.

Takstmann Rolf Langeland holdt et faglig godt og sterkt innlegg på møtet, og sa at han hadde mistet bevillingen sin som takstmann om han hadde taksert en gård uten å ha vært på befaring.

Å mekanisk taksere en gård ved hjelp av gamle tabeller, uten befaring og uten å bruke skjønn, kan visst Landbrukskontoret i Lier gjøre uten blygsel.

Jeg har vært redd i alle år for å si noe offentlig som kunne erte på meg folk flest, politikerkollegaer, landbrukskontor og kommuneadministrasjon, selv om det kanskje ikke har virket sånn, da jeg har vært en både synlig og tydelig politiker. Det er lettere å ta kamper på vegne av andre enn seg selv.

Det kjennes derfor ekstra godt å komme seg løs fra opplevde bindinger og knebling, og tale av hjertets lyst i denne saken.

Og det vil jeg være fri til å fortsette med.