Vi viser til debatten om utbygging av Haugerudbråtan; til Lierpostens lederartikkel og omtale av saksbehandlingen i kommunestyret (13. og 14. oktober), og til avisinnlegg ved Gunnar Nebell og Morgan Langfeldt. Da disse inneholder flere tvilsomme påstander, er det nødvendig med en klargjøring.

Når Miljøpartiet De Grønne anklages for manglende respekt for kommuneplanen fordi vi ønsker å tilbakeføre en del av Haugerudbråtan med dyrket mark til LNF-område i forbindelse med behandling av reguleringsplanen, er det en drøy påstand. Når det samtidig påstås at vi beveger oss i et juridisk grenseland fordi vi ber om bygge- og deleforbud i prosessen for å oppnå dette, er det feil. At påstandene kommer både fra redaktøren i Lierposten, fra Høyres gruppeleder i kommunestyret, fra tidligere gruppeleder i AP, og fra leder for Utvalget for Miljø og Plan, er oppsiktsvekkende.

Kommuneplanen er nemlig ikke en reguleringsplan, men gir muligheter til en fremtidig bruk av arealer. Gjeldende reguleringsplaner gjelder til en ny er vedtatt, og en kommuneplan er ikke en garanti for at en ny reguleringsplan vil bli vedtatt. Det avgjøres av det til enhver tid sittende kommunestyret og eventuelle nye retningslinjer og føringer fra overordnede myndigheter. Å stemme imot en reguleringsplan er altså ingen «omkamp».

Det er heller ikke i grenseland juridisk å legge ned bygge- og deleforbud hvis man er uenig i at en plan skal vedtas, tvert imot. De forslag man ønsker vurdert må underlegges foreskrevet saksbehandling før saken endelig kan avgjøres, og da kan man ikke risikere at det gjennomføres tiltak som er i strid med dette i mellomtiden, før endelig vedtak. (Viser til PBL)

Lier vedtok kommuneplanens arealdel i september 2019. I mai 2020 fattet imidlertid Stortinget et nytt jordvernmål om maksimal omdisponering av dyrket mark på 2000 dekar per år. Liers «kvote» av et slikt mål utgjør ca. 5 dekar. Det er knapt nok det som trengs til utbedring av infrastruktur.

I desember 2020 vedtok dessuten Fylkestinget i Viken en planstrategi bygget på FNs bærekraftsmål og inkludert en nullvisjon for nedbygging av matjord.

Forutsetningene for å prioritere jordvern og matsikkerhet endret seg i tillegg dramatisk den 24. februar i år, med krigen i Ukraina.

Lier har over lang tid bygget ned altfor mye dyrket og dyrkbar mark, og ofte matjord av god kvalitet. På grunn av klimaendringer er det imidlertid ikke bare stadig viktigere å beholde matjord og matsikkerhet. I henhold til jordloven er politikerne forpliktet til å gjøre det. De har også plikt til å følge opp endrede forutsetninger fra overordnede myndigheter.

Det er altså ikke bare legitimt, men helt nødvendig å stoppe en reguleringsplan som innebærer nedbygging av dyrket mark. Når vi ønsker at en del av arealet på Haugerudbråtan tilbakeføres til LNF, så er det i samsvar med både Stortingsvedtak og Fylkestingsvedtak.

Dessuten er det i samsvar med MDGs politiske mål og det programmet vi er valgt på. Det er derfor ikke bare vår demokratiske rett, men også vår plikt å fremme dette. Når andre politikere hevder det motsatte, og handler på tvers av både jordlov og overordnede nasjonale og regionale myndigheters retningslinjer ved å fastholde egne planer, mener vi det er dette som er manglende respekt og «pinlig».

Mange kommuner har vedtatt omfattende tilbakeføring fra fremtidig boligområder til fortsatt landbruk i sine kommuneplaner. I Liers nabokommune Bærum dreier dette seg om flere hundre dekar. Hvorfor skal jordbrukskommunen Lier være dårligere på jordvern enn Bærum?