Å gjøre noen en bjørnetjeneste, overskygget av gleden ved å handle i det godes tjeneste

Foto:

Av
DEL

MeningerLike sikkert som det snart er jul, har Lier kommune tradisjonen tro, vedtatt å bosette 30 flyktninger, pluss et ukjent antall familiegjenforeninger. I like god tradisjon, er debatten om hjerteråskap, følelser og stigmatisering i gang. Nærmest som en slags sosial kontroll a'la den Norske varianten, hvor den som stiller seg kritisk, henges ut nærmest som en ondskapens tjener, uavhengig av vedkommendes argumenter.

Det kan sies mye om dette betente feltet, hvorvidt Lier skal bosette flyktninger eller ei, men det er på tide at debatten blir langt mer realitets- og faktaorientert, og ikke minst fremtidsrettet. Lier har i mange år, nærmest helt ukritisk, tatt imot et høyt antall flyktninger, asylsøkere og migranter. Det kan virke som om det overordnede målet, spesielt fra administrasjonens side, har vært at kvantitet er viktigere enn integrering og medborgerskap.

Man kan stille seg noe undrende både til hva slags tall man får ut av administrasjonen, og når man får disse tallene. Det ble i HOV-utvalget stilt spørsmål fra undertegnede, om hvorfor årets forslag til handlingsprogram, samt saken om mottak av 30 flyktninger, ikke inneholdt noen slags form for oversikt om hvordan det gikk med de vi allerede hadde tatt imot. Som et videre oppfølgingsspørsmål, ble det spurt om hva man har gjort for å følge opp de som falt utenfor i fjor. Ifølge fjorårets forslag til handlingsprogram, var kun 38 prosent i videre utdanning eller jobb etter endt introduksjonsprogram. To lettere ubekveme utsendinger fra voksenopplæringen og administrasjonen lurte på hvor disse tallene kom fra. Da det ble påpekt at dette kom fra fjorårets forslag til HP, ble det nervøst svart at «dette er feil tall».

Med andre ord, så er det god grunn til å stille spørsmål til hvordan slike saker blir forberedt av administrasjonen, og om i det hele tatt tallene er til å stole på. Det er også noe rart at de tallene man får for i år, og de korrigerte tallene for i fjor, overgår riksrevisjonens uttalelse, hvor det påpekes at ingen kommuner har klart å nå regjeringens 70 prosent mål på dette feltet i 2018. Det er direkte bekymringsverdig at utvalg, formannskap og kommunestyret i Lier ikke får disse indikatorene på bordet når slike avgjørelser skal tas. På mange måter kan dette nærmest fremstå som en slags politisk aktivisme, og uvilje mot å fremlegge statistikk som sier at fokuset må snues fra bosetting til integreringsfeltet.

Det sies fra venstresiden at man ikke skal føre statistikk, at dette er stigmatiserende. Det vil jeg påstå at det overhodet ikke er, og det føres også noe statistikk. I kommunens nylige vedtatte folkehelsestrategi, finner man flotte ord om at alle skal ha «noe å leve av og for». Visjonen om det gode liv går også igjennom som en rød tråd. Det er ingen grenser for hvor mye statistikk og undersøkelser som skal gjennomføres i kommunen når det kommer til folks reisevaner, befolkningens kosthold, treningsvaner, og ulike uvaner. Dette er noe man gjør i det godes tjeneste, for å treffe tiltak som treffer målgruppene. Derfor skulle det ikke være noen grunn, til at man ikke skulle følge opp flyktninger grundigere etter endt introprogram, nettopp med målrettede tiltak med tanke på deltagelse i arbeidslivet, og inkludering. Og ikke følge opp vil jeg heller si er ekskludering.

Sett i lys av enkelte faktorer som en kraftig økning på 5,3 millioner til sosialstønad i årets budsjett, det svært selektive og hastekorrigerte tallmaterialet som ble servert politikerne, har man noen indikasjoner på at man er inne i en utvikling som ikke er bærekraftig. Dette handler ikke bare om økonomi, men like mye den enkelte flyktnings muligheter til å få god oppfølging og bli medborgere. For å oppnå dette, er vi nødt til å innse hva vi har gjort feil tidligere. Det har vært en lettvint og økonomisk løsning, og stue flyktninger inn i leilighetskomplekser som Heggtoppen, Tranbylia og Fossveien. I så måte kunne det vært fristende å be om at man tar et formannskapsmøte i et av fellesarealene til disse kompleksene, slik at beslutningstagerne får et innblikk i bosetningspolitikken. Dette har ført til at mange slettes ikke er nødt til å lære seg norsk for å klare seg i hverdagen. Dette er en utvikling som har fått alt for lite fokus, som må sees i et langsiktig perspektiv.

Derfor, vil jeg avslutningsvis hevde, at enkelte ofte kan se seg blinde i det godes tjeneste. Ved å til enhver tid forsvare konsensusen om at det er viktig, og overordnet at man opprettholder en høy bosetting, kan regelrett føre til at man gjør den enkelte flyktning en stor bjørnetjeneste, i det godes tjeneste. Lier kommune burde derfor for fremtiden løfte integreringen, med å snu ressursene mot de som har falt utenfor, kontra det å opprettholde et høyt mottak, slik at alle Liunger lever det gode liv, føler livsmestring, samt «Har noe å leve av, og for», i tråd med nylige vedtatte folkehelse strategi, som også selvfølgelig inkluderer flyktninger.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags