Gå til sidens hovedinnhold

Espens brutale historie: – Det er i slike tider jeg oppfordrer til raushet

Han har vært gjennom sju hjerneoperasjoner og vært døden nær flere ganger. For første gang forteller lokalpolitikeren Espen Lahnstein sin historie. Det er en grunn til at han gjør det nå.

– Det føles riktig nå. Hvis jeg først skal gjøre det, så er tiden inne nå.

For Sp-politiker og varaordfører Espen Lahnstein har noe mer å fortelle enn sin egen historie. Han har et budskap som er viktigere. Ett år med korona har vært en test for oss alle. Vi har fått større avstand til det som er langt unna, men kommet nærmere det som er nært.

– Jeg ønsker ikke en sosialpornografisk vinkling. Mitt viktigste budskap er at vi alle må bli flinkere til å møtes slik jeg er blitt møtt gjennom livet. Med raushet. Jeg vil bruke min historie som en oppfordring til et varmere samfunn. Når man utvikler seg som menneske, så er det gjerne med bakgrunn av hva man har med seg i ryggsekken.

Espen Lahnstein – oppvokst på Røa i Oslo, sønn til Senterparti-dronning Anne Enger (Lahnstein). Hun som tok et av de tyngste valgene i livet da hun dro på partiets landsmøte i 1993 for å holde sin landsmøtetale. I et år der Senterpartiet ble valgvinner med over 16 prosent av stemmene, og førte henne helt til topps på den politiske arena med flere ministerposter, og en periode som fungerende statsminister. «Nei-dronningen» som sto i, og for, den knallharde kampen som endte med at Norge endte utenfor EU etter folkeavstemningen i 1994.

Det tunge valget i 1993 var om hun skulle dra på landsmøtet – eller om hun skulle våke på Rikshospitalet der hennes yngste sønn kjempet for livet etter en hjerneoperasjon – 17 år gammel.

Om å reise seg

«Hva skal jeg gjøre nå? Skal jeg skifte til rød kjole, gå ned og åpne landsmøtet i partiet? Ennå har det ikke gått helt opp for meg at min sønn svever mellom liv og død på Nevrokirurgisk avdeling på Rikshospitalet. Jeg må vel gå ned? Det ventes av meg? Men, nei, jeg kan da ikke det heller? Jeg sitter aleine på rommet, ser meg rundt.»

Metaforen er blant de mest kjente: Hvis du faller, så gjør du best i å reise deg. De færreste har falt så mange ganger som Espen Lahnstein. Han faller flere ganger daglig. Og noen ganger blir han stående, men må reise seg likevel.

Seks år gammel ble han rammet av hjernehinnebetennelse som førte til en epilepsidiagnose. 45.000 nordmenn har det. Espen fikk en særs kraftig variant. I perioder kunne han ha anfall hvert 15. sekund. Ungdomsårene lever han likevel så normalt som mulig. Sykler, leker, etter hvert fester. Han er en tøffing. Og han faller og han reiser seg.

Men 17 år gammel blir det tatt en beslutning med et dramatisk utfall. Faren for at sykdommen kan gjøre ham pleietrengende i godt voksen alder, gjør at det tas beslutning om å legge inn en EEG-registreringsplate med tanke på å kartlegge muligheten for et kirurgisk inngrep som kan redusere anfallene.

18x18 centimeter av skallen blir fjernet for å legge på registreringsmatten. Bare timer etter operasjonen blir det imidlertid påvist store blødninger i hodet, og det bærer tilbake på operasjonsbordet igjen.

Året var 1993 – og like før landsmøtet til Senterpartiet. Anne Enger Lahnstein bruker mange sider av sin politiske biografi Grønn dame, Rød klut til å beskrive dilemmaet hun sto i da hun valgte å reise til Hamar for å holde sin tale. For å oppildne. For å begeistre. Hun holdt imidlertid aldri den landsmøtetalen. Hun dro tilbake til Rikshospitalet for å våke over sin sønn til han våknet.

Operasjonen førte imidlertid med seg mer: En fullstendig lammelse av venstre side, og Espen brukte slutten av tenårene på å trene opp det som blir beskrevet som en total venstreside parese. Det gjør at han fortsatt har problemer med å skrive lange tekster.

Flere operasjoner

«Vi klarte ikke vekke ham, får ikke kontakt. Jeg liker det ikke. Legen kommer bort til senga, sier ingenting, men sprenger opp de hovne øynene og lyser inn med en liten lykt. Jeg ser det også! De store pupillene reagerer ikke. Jeg vet hva det betyr. I det samme ser de karakteristiske krampene i begge hendene hans. Spasmer. Gud i himmelen! Nå skjer alt uten opphold, raskt effektivt og uten nøling.»

Sju år etter ønsket Espen igjen å ta operasjon, Han var i ferd med å avslutte lærerutdanningen, og hadde møtt Heidi, som i dag er hans kone.

I 2000 ble det gjort et nytt forsøk. Ny operasjon førte imidlertid igjen til livstruende komplikasjoner etter store ansamlinger av koagulert blod i hjernen. Det var da han også ble diagnostisert som bløder, som var bakgrunnen for problemene etter operasjonen i 1993. Det medførte omfattende skader som gjorde at synet ble kraftig svekket ved at blant annet sidesynet er borte.

Selv karakteriserer han seg som halvt blind. Det gjør at han fortsatt har problemer med å lese.

Og som om det ikke var nok. I årene før den andre sykdommen fikk han påvist leddsykdommen bekhterev.

Våren 2021 tok han sin siste eksamen på lærerskolen like etter en operasjon. Han var klar til å ta fatt på veien videre.

Om å vise raushet

«Nå går det bedre med Espen. Han fortsetter sine studier og vil også følge opp sitt viktige arbeid i ulike ungdomsorganisasjoner. Enda tar det tid før vi vet med sikkerhet hva sykdommen og dramatikken høsten 2000 betydde for han, Men han har en beundringsverdig evne til å ikke gi opp. Hvordan han takler sin hverdag og sine sykdommer er hans liv og hans egen historie».

Det er 14 år siden han kom inn i lokalpolitikken for Senterpartiet. Enda lenger siden han og kona Heidi kom til Lier etter ansettelse som lærere på Hallingstad skole. I 2011 ble han fast medlem i formannskapet og inneværende periode er han varaordfører.

Med en mor som var en av landets mest markante politikere, og nå medlem av Nobelkomiteen, har Lahnstein fått flere tilbud om å fortelle sin historie. Han har ikke ønsket det. Ikke før nå. Og det har sin årsak.

– Poenget mitt er at vi må vise raushet med hverandre, og at åpenhet gjerne fører til raushet. Jeg vil bruke min historie som en oppfordring til et varmere samfunn i en tid som er veldig vanskelig for alle. Til å vise at vi må bry oss om hverandre. Slik jeg opplever at mine politikerkollegaer, kommunens administrasjon og lokalsamfunnet viser raushet overfor meg. Det er en raushet i det at jeg er blitt plassert i formannskap og blitt vist tillit som varaordfører og som gruppeleder. De vet at jeg får anfall, og de vet at jeg faller. De vet også at jeg reiser meg. Det er en tillit og forståelse når jeg går i bakken når jeg følger barna mine fra sidelinjen på idrettsbanen. De andre foreldrene vet, og de forstår – og de forklarer til de som eventuelt ikke vet. Det er forståelse og raushet når jeg går forbi folk på gata uten å hilse. Ikke fordi jeg ikke vil være høflig, men rett og slett fordi jeg ikke ser dem.

En digital verden

Med den digitale utviklingen har hans diagnoser blitt løftet ut i det offentlige rom. Selv ønsket han ikke at hans anfall skulle havne som underholdning på YouTube eller andre digitale plattformer. Han forsøkte å ta en kamp rundt streaming av kommunestyremøtene da det ble lansert. En fem minutters forsinkelse før publisering gjør at eventuelle anfall på talerstolen kan fjernes.

Med korona kom digitale møter, og alt publiseres direkte. De som følger med på disse kan se en Espen Lahnstein som forsvinner fra skjermen, som kan stoppe midt i setninger og som tidvis kan framstå som stotrende og nølende. Han likte det ikke, men innser at kampen er tapt.

– Det er noen som har trodd at jeg har sovnet under møter. Riktignok slo jeg panna i tastaturet en gang, men det var ikke fordi jeg duppet av, humrer Lahnstein, og påpeker nok en gang behovet for åpenhet.

– Jeg bruker mye humor og har en god porsjon selvironi. Det er min overlevelsesstrategi. Jeg tenker at alle velger sin strategi for å håndtere utfordringer i livet. Jeg har valgt min. Jeg fleiper om anfallene mine. Det er en del av meg, og det er ikke farlig å si det. Sånn er jeg. Sånn blir det. Vi kan alle falle, men vi kan også reise oss.

– Du sa innledningsvis at det var nært og sårt. Hva er det mest såre?

– At jeg mistet mye av synet på grunn av det som trolig var en sykehustabbe. Årsaken er aldri blitt journalført, og da jeg forsto hva som hadde skjedd var min søknad om pasientskadeerstatning foreldet. Jeg kjørte saken til topps to ganger, men har tapt begge gangene. Men jeg har fått tilbud om uføretrygd tre ganger. Jeg har takket nei hver gang. Jeg har en ballast fra oppveksten som gjør at jeg vil engasjere meg. Jeg vil bidra til samfunnet.

– Epilepsi har jeg hatt hele livet. Det har også 45.000 andre og det er sikkert mange som sliter mer enn meg. En diagnose takles forskjellig fra menneske til menneske. Det er derfor det er viktig å vise raushet.

Fotnote

«Jeg har fortalt mye om Espen. Han har ingenting imot det. Han vil gjerne bidra til at epilepsi, som er meget vanlig, blir mer kjent. Vi er glade for den hjelpen og behandlingen han har fått, og vi er uendelig for at helsepersonellet aldri ga opp, men reddet hans liv og bidro til hans helse og fremtid. »

(Dette sitatet og de ovenstående i kursiv er hentet fra Anne Enger Lahnstein selvbiografiske bok Grønn dame, rød klut).

Kommentarer til denne saken