En politikers dilemma

Tone Birgitte Bergflødt (Sp)

Tone Birgitte Bergflødt (Sp)

Av
DEL

MeningerDette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.Siden møtet hvor jeg sa ja til fradeling av tomter i LNF-område i Hennumgranda, mot min indre overbevisning, har jeg prøvd å glemme det. Jeg bråvåknet natta etter utvalgsmøtet – og tanken var «hva har jeg gjort!»

Svetten piplet og jeg kjente et søkk i magen av skrekk, skyld og skam. Så ble jeg syk, og har vært sykmeldt fra politikken siden.

Sommeren har gått, jeg er frisk, og nå starter det igjen. Jeg har blitt konfrontert med valget mitt gjennom leserinnlegg i fleng i hele sommer, og nå skal et bygge- og deleforbud i Hennumgrenda opp til vurdering i utvalget for miljø og plan.

En lang samtale og kjøretur grenda rundt med Erik Hennum, viste meg alvoret i det jeg samtykket til før jul.

Nå er vel ikke all verdens skade skjedd ved akkurat det vedtaket, men jeg forstår at ballen ved dette kan begynne å rulle faretruende fort i forhold til videre utbygging av kulturlandskapet på Hennum.

Derfor ble bremsen satt kraftig på nå, og et stort område ble definert innenfor bygge-og deleforbudet.

Så stort at engasjementet fra beboerne i området ble massivt, og det er bra, alle katter er ute av sekken!

I høringssvarene leser jeg at flere av eiendomsbesitterne i Hennumgrenda opplever at den private eiendomsretten er satt i spill. Mange blir redde for at området skal fredes totalt, at de ikke får lov til å utvikle egne eiendommer, og at de til slutt blir boende i et museum, som er ord som går igjen. Det er helt tydelig at folk opplever seg som «eiere», ikke som «forvaltere» av eiendom.

Her er det «jeg», forstått som den enkelte boligeier som gjelder, det er ikke særlig fokus på «vi», i betydningen fellesskapet, samfunnet.

Bønder flest har tradisjonelt sett på seg selv som forvaltere av eiendom, med et samfunnsansvar å produsere mat til befolkningen. Det har vært sett på som et viktig oppdrag, og gårdsbrukene i Norge har tradisjonelt, og i stor grad, blitt forvaltet med stolthet, klokskap og dyktighet. Alle de vakre gårdene og kulturlandskapet rundt om i landet, er synlige bevis på dette.

I Hennumgrenda og andre pressområder, lever boligbesittere som «eier» eiendom, og bønder som «forvalter» eiendom, side ved side. Den ene kan selge huset til hvem han vil, til den prisen markedet gir, og det ligger ingen forventning om at barna skal overta barndomshjemmet, eller tar jeg feil?

Bonden er gitt store muligheter, men også store forpliktelser. Han forventes også å føre slektsgården videre innen familien. Når dette ikke er mulig, oppleves det som et nederlag. Å skulle selge gården ut av familien, oppleves som at man ikke har lyktes med «oppdraget», man bryter slektslinja.

Dette må man nok «ha skoa på» for å forstå, men jeg prøver meg.

Meningen er å anskueliggjøre hvordan det er for bønder som besitter store eiendommer, som de ikke kan gjøre seg nytte av økonomisk, om muligheten til å skille ut tomter blir borte. Ei privat boligtomt kan være verd mange millioner, ei landbrukstomt vil da være økonomisk «verdiløs» om den ikke kan skilles fra som boligtomt.

Forvaltningstanken har vært min rettesnor helt siden jeg tok over gården etter min far.

Jeg har alltid syntes det er rart å si at jeg «eier» jord og skog.

For meg har det vært slik at jeg har sett på meg selv som så heldig å bli født til å forvalte en arv, et stykke av Norges land, av selve Moder jord. Det har vært ærefullt for meg i å være gitt den tilliten.

Vår tanke har hele tida vært å kunne bo og arbeide hjemme, å forvalte på heltid, å klare oss uten å ta arbeid utenfor gården.

Å holde hus og omgivelser i noenlunde hevd, krever tilstedeværelse.

Så til poenget:

I Hennumgrenda bor det både bønder og «vanlige» folk.

Noen bønder har fortsatt forvaltertanken inne, andre er mer som «vanlige» folk i tankegangen, og ser på eiendommen som sin, til å gjøre hva de vil med. Det er forståelig.

Noen store bønder i Lier og resten av landet, klarer å leve fullt og helt av landbruket. De gårdene er ofte som bedrifter å regne, med stor drift og mange ansatte. Å skulle ta over noe slikt, krever spesiell kompetanse og interesse. Noen odelsbarn er naturlig interessert, andre bønder klarer å vekke interessen til arvingen ved å innlemme hen i drifta tidlig. Det er vel og bra.

Andre bønder opplever at arvingene flytter ut, skaper seg egne liv, og ikke kommer tilbake, annet enn på besøk. Da må bonden se etter andre muligheter når hans aktive periode nærmer seg slutten. Han har kanskje lyst til å drive videre, til å bo der, til å dø der. Da trenger han kapital, enten i form av hender til å jobbe, eller penger.

Ved en overdragelse betaler odelsbarnet seg inn i gården, og eventuell gjeldsbyrde deles på flere. Det letter byrden for kårfolket, og den nye generasjon fortsetter å utvikle og drive gården med det han/hun ønsker, og som gården har forutsetninger for.

En ekte bonde setter sin ære i å overlate gården i bedre stand enn den var da han tok over.

Det har også vært vanlig å skille ut ei tomt til de av søsknene som ikke har odel, det skulle være farsarven, og sørge for at arven ble delt rettferdig, og det ikke ble ondt blod søsknene imellom ved skifte.

Jeg ser at den muligheten blir borte etter hvert.

Skal vi beholde Lier grønt, må vi politikere være enda mer restriktive enn vi har vært til nå, i å gi dispensasjon til å bygge flere hus i jordekanter, skaukruller og buffersoner mot landbruket, spesielt på steder som i kulturlandskapet på Hennum. Samtidig må vi ikke glemme individet, det skal være balanse mellom «jeg» og «vi» i et samfunn. Om det blir totalt forbud mot å bygge nye hus, også noe spredt i bygda, vil grendene sakte dø ut, og det ønsker vi vel heller ikke?

- Vil vi at Lier skal bli et nytt Bærum? spurte Erik Hennum meg til slutt. -Der har de bygd ned fra 40.000 til 14.000 dekar matjord.

Det er hva jeg sitter igjen med etter samtale og omvisning i Hennumgranda en tidlig høstkveld før det braker løs i politikken igjen…

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags