Jeg satt nylig og leste karriereveileder Anne-Kjersti Langefoss sitt innlegg på Aftenposten 01.03., der hun spør undrende om arbeidsgiveres menneskesyn har endret seg til det verre.

Som nyutdannet har jeg bitt meg merke i dette. Flere av mine studievenner – og jeg selv for øvrig – søker på relevante jobber uten å få et eneste svar.

I dagens teknologisamfunn er det å sende et svar gjort på få sekunder, og må kunne være noe vi kan forvente å få.

Som ungdomspolitiker i et samfunn der arbeidsledigheten øker må hver enkelt søker få muligheten til å føle seg sett. Og et svar er det minste kravet man bør kunne stille til en arbeidsgiver som lyser ut ledige stillinger.

Mange bruker lang tid på å tilpasse den perfekte søknaden til den rette jobben, og at «tid er penger» holder ikke som argument for ikke å gi søkerne et svar.

Tid er også penger for søkeren, og ønsker man et samfunn der folk gir opp å forsøke å komme seg inn på arbeidsmarkedet, får vi et ledighetssamfunn ingen ønsker.

Som karriereveilederen sier: «For hver gang den store stillheten inntrer, reduseres selvtilliten med en brøkdel.»

Dette er en automatisk reaksjon for innsatsen enhver legger til grunn.

Enhver arbeidssøker er innforstått med at det er mange om beinet når det lyses ut ledige stillinger.

Den viktigste prioriteringen i samfunnet er likevel å få arbeidskraften og kunnskapen disse har inn i arbeidsmarkedet igjen.

Vi lever i et samfunn der flere av dagens uføre i praksis kunne ha vært i jobb, og dermed vært en bidragsyter til staten i form av skatt på arbeidskraft.

Det er en trist dag for arbeidssamfunnet Norge er når en ser at jobbsøkere med et annet navn enn det stereotypiske etnisk norske navnet «Thomas» ikke får jobb.

Når kriteriene for å bli ansatt baserer seg på hvilket navn man har, fremfor hvilken arbeidserfaring og utdanning man har, ja, da har arbeidsmarkedet tapt.

Når en veileder må kontakte arbeidsgivere for å snakke varmt om denne gruppen jobbsøkere, fordi arbeidsgivere ikke engang gir disse en mulighet til å komme inn for et intervju, er samfunnet på vei utforbakke.

Integreringen baserer seg på åpenhet og velvilje, og arbeidssamfunnet i Norge jobber – slik jeg ser det – imot integreringen.

Når navnet ditt avgjør om du kommer i «ja»- eller «nei»-bunken, vil samfunnet stanse på sikt.

Arbeidsgivere må vise respekt for individene som søker, som bruker tiden sin på å søke på nettopp deres stilling.

De må vise respekt for enkeltmennesker som ønsker å tilby sin kunnskap og erfaring, og de må vise respekt for samfunnet i sin helhet.