Gå til sidens hovedinnhold

Om tilpasset omsorg på Fosshagen Ressurssenter

Artikkelen er over 4 år gammel

DEMENSOMSORG Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.

Med dyp medfølelse leste jeg om Trygves kamp for en verdifull tilværelse for sin samboer Eva.

Jeg kjenner ikke den historien godt nok, vil derfor ikke uttale meg mer om Trygve og Eva. Men jeg har kjennskap til hvordan Fosshagen Ressurssenter har blitt til, etter å ha vært ansatt i demensomsorgen i den tiden.

Les også

– Jeg kan ikke tillate meg å slappe av

Alle ble involvert

Etter en årelang kamp for å finne rett tomt, skjøt prosessen fart.

Vi ansatte ble involverte, ble oppfordret til å tenke kreativt, bruke fantasien – hvordan kunne det fremtidige sykehjemmet se ut, hva ville målgruppen kunne nyttegjøre seg, hvilke tiltak ville de ansatte ha glede av.

Det ble brukt både dags- og halvdagsseminarer, det har vært givende å kunne delta i en så viktig sak.

Og det ga oss ansatte en god følelse, det å kunne bidra med vår erfaring og kunnskap til utforming av et godt omsorgs- tilbud.

Ett punkt var vi ansatte enige om: Tilbudet til de personene som har et større behov for trygghet og oppfølging måtte sikres.

Trygghet er viktig

Vi vet at det som omtales som krevende atferd, som oftest er fortvilelse satt i handling.

Dette er mennesker, som har mistet sin rasjonelle evne til å sette ord på sine behov.

Samtidig er tap av hukommelse, selvhjulpenhet, tenkning m.m. ytterst truende for den syke.

Trygge og oversiktlige omgivelser, få og kjente mennesker rundt, rolig i forhold til både lyd/støy og synsinntrykk – en skjermet enhet.

I planleggingsfasen var vi svært opptatt av at en slik enhet måtte etableres.

– Tragisk

En plass på en slik enhet er mer kostbar enn en plass på andre enheter.

Uten en slik enhet er omkostningene i form av pårørendes belastning og ansattes følelse av å ikke strekke til enorme.

Vi vet at i løpet av demenslidelsen kan det være faser som krever forhøyet omsorg i en periode, og at det mer eller mindre til enhver tid vil være noen demenssyke, som er i en slik fase.

Med andre ord, behovet til Eva burde ikke være noen overraskelse.

Jeg vet ikke hvordan utformingen til slutt ble.

Ut fra artikkelen i Lierposten kan jeg forstå at en slik enhet ikke er å finne på Fosshagen. Dette er tragisk.

Kommentarer til denne saken