Gullaughalvøya – strandsone eller friserte gressplener?

Per Kristian Solevåg

Per Kristian Solevåg Foto:

Av
DEL

LeserbrevMulighetene til å ferdes langs sjøen er viktig for mange. Der kan barn plukke krabber og stein i fjæra, fiskere kan prøve lykken med fluene sine etter sjøørret, og fugler kan spankulere med lange styltebein i mudderet for å finne mat. Strandsonen fungerer som rekreasjonsområde for mennesker i alle aldre, noe de aller fleste setter høyt. Det er til og med lovfestet at det ikke kan bygges nærmere enn 100 meter fra sjøkanten, et forbud som brytes ved dispensasjoner i stor skala rundt omkring i Norge. Bare ta en kikk på flybilder fra kystkommuner, så ser men lett hvilke kommuner som fører en liberal politikk på dette området.

Hva da med Lier? Hva vil Lier kommune med sine siste rester av strandsone? En rask kikk på karet viser at områdene vest for Linnesstranda naturreservat er bygget ned for lengst, og en ny Fjordby er under planlegging. Ikke mye natur igjen der altså. Områdene sør for Engersandbukta er også bygget ut, med småbåthavner og steinfyllinger, med unntak av en svær gressplen ved Engersand. Det ser kanskje fint og ryddig ut for det menneskelige øyet, men er en katastrofe for plante- og dyrelivet.

Klemt inn imellom alt dette ligger Linnesstranda naturreservat, med mudderbanker langt ut i Gullaugbukta. En bukt som for øvrig er like viktig for reservatet som selve sivbeltet og skogen inne på land. Mudderet fungerer som matfat og hvilested for fugler på vei enten sørover eller nordover langs vårt langstrakte land.

Sterke økonomiske krefter vil nå bygge ut den siste fliken av strandsone i Lier kommune som ikke er vernet. Gullaughalvøya har vært stengt for allmennheten i mange år, men skal nå utvikles. Utvikles for hvem? Og i hvilken retning? Det ser heldigvis ut til at det ikke blir noe tømmerterminal der, men når jeg ser planene for utbygging på halvøya som ble presentert på allmøtet i forrige uke, så blir jeg litt bekymret. I en kommune med til tider pubertale voksesmerter bør man som ansvarlig politiker noen ganger stoppe opp og spørre seg hva man egentlig vil med sine disponible arealer. Skal man hive seg over de mest ambisiøse planene fra private utbyggere, eller skal man ta en pust i bakken og se ting i et litt lengre tidsperspektiv? Hva vil fremtidige generasjoner si om disse prioriteringene?

Jeg mener en pust i bakken kan være fornuftig nå. En utbygging av hele halvøya vil gi boliger helt ned i strandsonen på flere steder, småbåthavner, parklandskap med fremmede hagebusker og velfriserte gressplener, flere veier og økt biltrafikk. Området vil bli vanskeligere tilgjengelig for de fleste utenom de fastboende, og plante- og dyreliv i området vil bli skadelidende. Den økte aktiviteten vil utvilsomt forstyrre fuglelivet på mudderbankene ved Linnesstranda naturreservat. I tillegg legger en slik utbygging beslag på matjord. Matjord som kan kompensere for det som blir lagt under asfalten ved utbygging av ny E134. Hva skjedde med tankene om landbruksbygda Lier?

Gullaughalvøya kan utvikles til det beste for alle innbyggere i Lier kommune, og særlig for lokalbefolkningen i Linneslia og andre deler av sørlige Lier som kan få et etterlengtet rekreasjonsområde. Da kan området ikke bygges ned med boliger og infrastruktur. En moderat utbygging som kombinerer landbruk, rekreasjonsområder og naturområder er i det lange løp det beste for flesteparten av kommunens innbyggere. Se bare på hva de har fått til ved Storøya på Fornebu, et område som i areal kan sammenlignes med Gullaug. Ser man bort fra den skandaløse bruken av bark og hagebusker i området rundt fugletårnet ved Storøya, så er området forvandlet fra rullebaner til en rik blomstereng som yrer av plante- og dyreliv. I tillegg er det laget bade- og rekreasjonsområde for folk fra Asker og Bærum. Fortjener ikke innbyggerne i Lier det samme? Et slikt område i kombinasjon med eplehager og rader med rapidsalat, hadde vært fremtidsrettet og miljøvennlig.

Vi trenger ikke flere boliger på de siste flikene av strandsone i Lier. Vi trenger områder der barn kan lete etter krabber og undre seg over hva de finner i fjæra. Vi trenger områder der fiskerne kan kaste sine fluer, og vadefuglene kan spankulere rundt uten å bli forstyrret i altfor stor grad. Jeg håper at kommunens politikere ser utviklingen av Gullaughalvøya i et lengre tidsperspektiv. Natur og matjord som bygges ned, er borte for alltid.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags